Lilly Kolmann

Gravid – når hverdagen ikke blir som planlagt

Gravid – når hverdagen ikke blir som planlagt

Gravid – når hverdagen ikke blir som planlagt

For litt over 4 år siden gikk jeg gravid med min første datter. Graviditeten gikk stort sett som en lek. Kroppen trivdes med tilstanden, og jeg merket knapt annet enn at magen var litt i overkant stram den siste uken før fødsel. Jeg trente, gikk fjellturer og klatret som aldri før. Fikk til og med lagt inn litt buldring og en runde på kjøpesenter etter at vannet gikk, og før fødselen satte i gang. (Her må det riktignok nevnes at det tok et døgn mellom vannavgang og start av fødsel).

Så da jeg nå ble gravid med nummer 2 skulle jeg virkelig kose meg maks og sprette rundt med kul på magen igjen. Jeg skulle gjøre alt på best mulig måte og være mer aktiv enn noen gang. Både for egen del og fordi fysisk aktivitet er bra for babyen. Vel, kulen har jeg fått, men også desto mye mer…

Jeg hadde to spontanaborter før jeg ble gravid denne gangen, og den siste spontanaborten satte kroppen min temmelig ut av spill.

Jeg var dårlig og i hormonell ubalanse i flere måneder etterpå. Det var som om kroppen ikke helt skjønte at jeg ikke var gravid lenger. Så det var en del som skulle falle på plass. Det balanserte seg litt da jeg ble gravid igjen, men ikke så mye som jeg hadde trodd.

Den første tiden av denne graviditeten var jeg bare litt trøtt og slapp.

Dette går over i andre trimester tenkte jeg, så jeg får bare sette inn et ekstra gir og vente på bedre tider. De tidene kom aldri. Fra andre trimester var det faktisk slutt på å sove. Magen var stram som et trommeskinn, en evigvarende kynner. Det kjentes ut som det lå en elefant oppå meg, og jeg fikk ikke puste ordentlig. Det var like vondt å snu seg om natta som å ligge stille.

Så kom krampene i beina om natta.

Kramper er vanligvis ikke verre enn å strekke ut foten til det er over. Men dette var noe helt annet. Begge beina gikk i merkelige vinkler med en intens smerte. Det kjentes ut som noen prøvde å rive av meg beina. Siden jeg ikke klarte å gå ble det til at jeg slepte meg bortover gulvet mens jeg hylte som en stukken gris. Dette er noe upraktisk når du har samboer og småbarn som også ønsker litt nattesøvn. Som min datter så småkjekt sa en morgen med hendene godt plantet i siden: «Du mamma, jeg tror jeg har sånn i beina nå som du bruker å ha..» Jeg: «Mener du krampe?» Hun: “Ja sånn krampe! Men jeg trenger ikke ligge på gulvet og rope om hjelp da…!» 🙄

Etterhvert lærte jeg at hvis jeg kjente murringen i beina tidlig nok, kunne jeg klare å komme meg opp av senga og gå det av meg før krampene eskalerte og tok over.

Dersom jeg humpet rundt på gulvet i 15-20 min kunne det faktisk gi seg. Utfordringen var bare at det skjedde flere ganger hele natta gjennom. Jeg kjørte på med ekstra magnesium, oljer og til og med den gode gamle røde ulltråden om anklene som skal holde krampene unna. Det hjalp en liten stund, men så var det på igjen. Det ble lange dager. Mye gjesping og concealer under øynene.

Etter å ha funnet ut av jeg var nærmest dehydrert og fått tips om støttestrømper (første gang jeg virkelig har følt at jeg er i 40-årene!) fikk jeg krampene under kontroll. Men nå strammet magen desto mer, og presset i ryggen var kommet på banen. Med halvert pusteevne og konstant verking i ryggen var virkelig grunnlaget for livskvaliteten lagt. Jeg trenger for så vidt ikke nevnte fordøyelsen, rett og slett fordi den knapt eksisterer lenger. Og ja, jeg har prøvd det meste der også. Men den har tatt en midlertidig pause frem til mars. Jeg vet selvfølgelig at det er en veldig god ide å drikke ekstra vann for å få fart på sakene. Men når man tidvis må velge mellom mat og drikke for å i det hele tatt klare å puste, er valget enkelt.

Jeg er vant til å spise mye mat. Nå klarer jeg ikke få i meg mer enn hva en halvslapp spurv klarer før pusteproblemene melder seg.

Det er rett og slett ikke plass til alt der inne. Jeg som ikke engang synes godteri smaker godt har flere ganger endt opp med sørlandschips til kveldsmat. Dette i ren oppgitthet over at kroppen min er fullstendig ute av drift.

Jeg kan helt ut av det blå bli ekstremt utmattet. Må ta en pause midt i de mest banale gjøremål som å børste håret. Armer og bein blir blytunge og det er bare å sette seg rett ned.

At jeg har slurvet med kostholdet har nok ikke gjort ting bedre. Men jeg ser hvor lett det er å bare gi opp når man føler at ting overhodet ikke går slik man skulle ønske. Slik kan det nok også være i andre situasjoner, jeg ser at dette er noe som går igjen hos mange. Som samboeren min lettere oppgitt sier: «Nå må du snart skjønne at denne graviditeten ikke kommer til å bli slik som den første gangen du var gravid…».

For det er nå en gang slik; jeg satser hver dag på at den neste skal bli bedre. Men slik har det ikke blitt denne gangen. Dvs, det har vært dager som har vært lettere. Da har jeg i min iver kastet meg med glede over gjøremål og aktiviteter fordi jeg har trodd at «NÅ, nå blir det omsider lettere!!». For deretter å brutalt ha fått realiteten slengt rett i fjeset et par timer senere. Jeg har forøvrig også oppdaget hvor bekkenet mitt er de siste ukene. Så nå går jeg som en pingvin. Puster som en hval. Og kan ikke annet enn å trekke på smilebåndet over hvor redusert det er mulig å bli.

Det positive og også fasinerende med det hele er at vesla i magen tydeligvis har det helt topp der inne.

Mens jeg går rundt og føler livet ebbe ut av meg har hun tidenes turnfest og god plass (?!) til å slå rundt seg med både armer og bein. Hun vokser slik hun skal og mangler overhodet ikke noe som helst. Alt av ressurser i kroppen min går med til å bygge baby, og så er det visst ikke så farlig med verten.

Og det kan jeg leve med. Fordi det er midlertidig og fordi det viktigste er at babyen har det bra.

For bortsett fra alle plagene er jeg veldig takknemlig for at kroppen min i en alder av 41 år helt på egen hånd klarer å bære frem en baby igjen. Den fungerer slik den skal, til tross for alt som midlertidig ikke fungerer. Og det er jeg veldig glad og takknemlig for. Jeg er heldig som skal få et medlem til av familien, og jeg tar det heller ikke for gitt. Jeg vet er jeg enormt heldig. Jeg har fått en helt ny forståelse etter spontanabortene og denne graviditeten. For alle de som sliter med å bli gravid, det å miste, og det å slite seg gjennom 9 mnd som kan være fylt av både redsel, takknemlighet og utfordringer.

En av utfordringene mine har rett og slett vært at jeg ikke har hatt kontroll over egen kropp. At jeg selv ikke får bestemme hvordan jeg skal ha det fysisk. Og at uansett hvor mye jeg jobber med det mentale er det enkelte fysiske utfordringer jeg ikke får gjort så mye med akkurat nå.

Så hva gjør jeg da når status nærmest er lik null kontroll?

Jeg aksepterer det jeg ikke kan forandre:

  • Kroppen min er gravid og har overtatt styringen for en periode.

Tar kontroll over det jeg kan:

  • Går tur og gjør yoga hvis og når jeg klarer. Og selv om det er snakk om veldig lite, så er det bedre med litt bevegelse enn ingenting. Jeg kan klatre, trene styrke og gå fjellturer igjen senere.
  • Finner tilbake til gleden over å lage og spise mat som gjør kroppen min godt.
  • Sover de få timene jeg klarer på dagtid.
  • Mediterer og slapper av etter at jeg har spist eller drukket, slik at fordøyelsen får jobbet bedre og jeg klarer puste normalt igjen.

Gjør det beste ut av det jeg kan gjøre noe med:

  • Leser bøker. Dette er noe jeg har savnet å gjøre, så det er positivt å få inn i hverdagen igjen.
  • Slapper av. Jeg er som oftest veldig «på», så jeg har godt av å trene på å ta det mer med ro innimellom.
  • Unner meg egenpleie som massasje og soneterapi. Dette gjør utrolig godt for en sliten kropp.
  • Rydder og pusler med småtteri hjemme som jeg ellers aldri føler jeg har tid til. Det tar lang tid og det blir mange pauser, men det kjennes godt å få gjort LITT.
  • Skriver et blogginnlegg 😉

For det utgjør faktisk en forskjell å gjøre litt over tid, kontra å bare gi opp fordi jeg ikke får gjort alt slik jeg vil.

Det er viktig å fokusere på det som fungerer, og det som er positivt og bra.

Dette er noe jeg også tar med meg i andre utfordrende situasjoner. Fordi det gir mestringsfølelse og flytter fokuset over på noe konstruktivt, som igjen gir en bedre situasjon.

Og så ser jeg med glede frem mot barselstiden.

For selv om den innebærer lite søvn og tynnslitte nerver, så ser jeg likevel en opptur i sikte. Fordi jeg da kan sove få timer, men likevel uten smerter. Jeg skal spise mye mat, bevege meg, puste godt og gå på do. Livet blir herlig!! 💚

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.