Lilly Kolmann

Å miste noen du aldri har møtt…

Å miste noen du aldri har møtt…

Å miste noen du aldri har møtt…

For et år siden gikk jeg gjennom noe jeg aldri hverken har tenkt særlig over eller hatt noe forhold til fra før.

Jeg hadde en liten spire i magen som skulle vokse seg større og bli til en baby. Det hadde ikke gått mer enn 7 uker, likevel hadde både kroppen, tankene og følelsene begynt å forberede seg på hva som skulle skje fremover.

Jeg har gått gjennom en graviditet tidligere. Første spire satt som et skudd og svangerskapet gikk som en lek.

Jeg trivdes med å være gravid, fordi det stort sett ikke hemmet meg på noen som helst måte. Følte meg litt som en kenguru som kunne leve som vanlig med en unge i «lomma». Jeg fikk riktignok ikke lov av samboeren å være med å klatre Skarfjell i Innerdalen da jeg var seks måneder på vei, noe jeg der og da følte var fryktelig urettferdig, for jeg og lillebolla var klare. Hun lå godt beskyttet inne i magen, og ikke engang et fall på seks meter ned fra klatreveggen da jeg var knappe to måneder på vei hadde berørt henne på noe som helst måte. Så i løpet av svangerskapet skjønte jeg at en baby i magen ligger godt beskyttet fra det meste.

Så da jeg nå var gravid igjen tenkte jeg ikke engang tanken på at det kunne gå galt.

For hvorfor skulle det? Tanken på nummer to var allerede godt implementert, så overraskelsen var stor da jeg en kveld plutselig begynte å blø. Jeg hadde en time tidligere kjent noen skarpe stikk i ene siden, og en flyktig tanke passerte før jeg rakk å ta tak i den. Jeg hadde overhodet ingen blødninger i mitt første svangerskap, så jeg fikk umiddelbart en ubehagelig følelse av at noe ikke var som det skulle. Siden vi var bortreist, la jeg noe papir i trusa og krøp til sengs.

I løpet av natten kunne jeg kjente en velkjent murring i magen og følelsen av noe som begynte å løsne.

Jeg stoppet nesten å puste, og tenkte at hvis jeg ligger helt stille nå så kanskje alt holder seg der det skal. Men da morgenen kom visste jeg at nå måtte jeg stå opp og la det som var der inne få slippe ut. Jeg skjønte at jeg hadde hatt en spontanabort. Omstendighetene gjorde det slik at dusjen ble det nærmeste stedet, og med et frimerke av en 2-åring på meg måtte jeg få til dette uten å bli inngående studert og kommentert. En oppfinnsom mamma får til det meste, så det hele forløp nesten like lett og naturlig som en tannpuss.

Jeg hverken kunne eller orket å kjenne på det som skjedde der og da, så jeg la følelsene bak i minnet og tok på den velkjente maska.

Men jeg var bevisst på at jeg gjorde det. Og jeg skjønte at dette måtte jeg hente opp igjen senere, bearbeide det og så la det slippe taket. Nå var realiteten et faktum, likevel tror jeg nok at jeg et sted innerst inne hadde et lite håp, selv om fornuften var klar og tydelig.

Tommel opp for «Up and go» fra Libero, den kan like gjerne rives opp og brukes som bind for spontanaborterende mødre..

De påfølgende dagene fortsatte med blødninger.

Og jeg kjente at det i grunnen hadde holdt med den ene dagen, om man ikke i tillegg må gå oppi det i dagevis og bokstavelig talt kjenne på at kroppen støter ut det som er. Vondt var det også, jeg kunne kjenne livmoren trekke seg sammen i kramper jevnt og trutt. Jeg ringte lege, men det var bare å se det hele an og la kroppen gjøre sitt.

På den femte dagen fikk jeg ekstra store smerter og med ett kjente jeg at NÅ kommer det noe mer. Og det gjorde det..

Jeg følte instinktivt at det var bra med bevegelse for å hjelpe livmoren å orden opp i prosessen.

Det ble mange skiturer den uka. Og selv om det var fint å være ute, var det likevel noe melankolsk over det hele. Jeg valgte å gjøre en aktivitet jeg liker, for å gi kroppen drahjelp gjennom en fysisk prosess, samtidig som jeg også var i en sorgprosess.

Hadde dette skjedd for noen år tilbake, hadde jeg nok valgt å bebreide meg selv og kroppen min for at den ikke hadde fungert som den skulle.

Heldigvis har jeg gjennom årenes løp lært meg å se litt annerledes på utfordrende situasjoner og heller lete etter det konstruktive og realistiske. Jeg skal ikke nekte for at det i noen sekunder fòr noen tanker gjennom hodet på hva jeg kunne ha gjort selv for å ha forårsaket dette. Men jeg visste jo innerst inne at det ikke var noe som helst jeg kunne gjort annerledes. Tvert imot hadde jeg disse ukene til og med tatt livet svært så med ro, i motsetning til første svangerskap da det var full rulle helt fra starten av.

Så jeg valgte å fokusere på at jeg har en kropp som fungerer helt som den skal.

Det var noe med dette svangerskapet som ikke var som det skulle. Kroppen tok tak og lot det hele gå sin naturlige gang. Jeg anser meg også som «heldig» som hadde en såkalt fullstendig spontanabort. Noe som betyr at alt vev kommer ut av livmoren på egen hånd og ingen videre behandling er nødvendig. Å i tillegg skulle måtte ha medikamentell behandling og utskrapning ser jeg på som en ytterlige belastning.

Jeg følte meg likevel ganske ensom og usikker disse dagene.

Og jeg begynte å tenke over hvor lite det snakkes om spontanaborter til tross for hvor vanlig det faktisk er. Eller er det bare jeg som ikke har registrert det? Jeg skjønner jo at det ikke er noe man har lyst å rope høyt om. For det er jo gjerne mye følelser rundt det, og ikke er det noe andre har noe med heller. Men siden 10 – 30 % av alle svangerskap ender med spontanabort, skjer jo dette med ganske mange av oss.

Og det skulle vise seg at jeg skulle delta ytterligere i den prosenten..

Et år har gått og jeg følte det var på tide å gjøre et nytt forsøk.

Jeg blir jo ikke akkurat yngre med mine 40 år. Så selv om jeg ikke føler at jeg har det travelt, skjønner jeg jo at eggene mine kanskje ikke er av den samme oppfatningen. Graviditeten var også denne gangen raskt et faktum, og så var det bare å komme seg gjennom de første usikre ukene. Denne gangen var det mye spenning og usikkerhet, og ukene ble lange. De fleste dobesøkene ble sjekket for blødninger og jeg hadde ofte mareritt om at dagen startet med en spontanabort.

Jeg vet at det sitter i hodet, så jeg jobbet mye med dette, samtidig ble jeg aldri helt kvitt redselen, den satt der som en papegøye på skulderen. Jeg så frem til tidlig ultralyd i uke 10 så jeg kunne krysse av på “nå er det safe”. Dagen kom, og da kom også blødningen..

Jeg dro på ultralyden likevel.

Det kunne jo hende at, hvis, om… Jeg var der ti minutter før timen, og siden hvert sekund føltes som en time, klarer jeg ikke engang å beskrive hvor lang den ekstra timen jeg måtte vente var. Jeg er sikker på at hvis jeg lukker øynene når jeg blir 90 år, kan jeg fremdeles se for meg viserne på den store klokken som hang på veggen. Endelig fikk jeg inn, og jeg fikk bekreftet det jeg allerede visste innerst inne.. Det var ikke lenger noe liv.

Denne gangen kunne jeg velge å få medikamentell hjelp slik at prosessen kunne gå raskere.

Jeg hadde hatt en “missed abortion” som betyr at fosteret har dødd i livmoren, men ikke blitt støtt ut. Men etter en samtale med gynekolog valgte jeg å la kroppen få en sjanse til å utføre prosessen på egen hånd denne gangen også.

Det skulle derimot vise seg å bli tøffere enn jeg trodde.

Jeg var kommet lenger i svangerskapet enn forrige gang, og det var dermed mere kroppen skulle kvitte seg med. Jeg begynte å blø kraftig allerede på veien hjem, og de neste dagene føltes mer som en slags fødsel, med rie-lignende smerter og påfølgende pressing for å få ut vev. Det var mye mer brutalt enn den første gangen og jeg mistet mye blod.

Jeg sto opp kl 05 dagen etter ultralyden i et idiotisk forsøk på å dra på jobb, men etter 20 minutters iherdig forsøk på å reise meg og bli stående måtte jeg til slutt innse at det ikke gikk. Noe som sikkert var like greit. Jeg ble svimmel og gikk rett ned for telling gang på gang. I timesvis av gangen klarte jeg ikke annet enn å ligge på badegulvet i fosterstilling og vente på at jeg skulle klare å krype tilbake til senga.

Da jeg omsider klarte opp og gå igjen etter noen dager fikk jeg en intens hodepine. Pulsen dundret i hodet på meg for hver bevegelse jeg gjorde. Og et steg var nok til at hodet kjentest ut som det skulle eksplodere. Jeg husker at jeg tenkte at jeg håper ikke alle blodkarene i hodet mitt sprekker.

Det har også vært utfordrende fysisk etter den andre spontanaborten.

Kroppen har oppført seg som om den fremdeles er gravid. (Bortsett fra at det er mindre fysisk slitsomt å faktisk være gravid for min del). Jeg blir fort andpusten, kroppen føltes som en container og fysisk aktivitet er ekstremt tungt.

Jeg kom meg på en skitur for to dager siden, og det føltes som om jeg var fanget i en annen kropp. Armer og bein var tunge som bly, og da jeg nærmet meg toppen kjente jeg til og med muskulaturen i fingrene verke. En dessverre altfor kjent og utmattende tilstand å være i..

Jeg må innrømme at jeg har vært litt bekymret for at ME´n har bestemt seg for å hilse på. At hormonene mine har løpt løpsk og kastet meg inn i en sykdomssentrifuge igjen. Men jeg velger å ikke satset på akkurat det.

Det er frustrerende når kroppen ikke spiller på lag, men kanskje den bare trenger å ta det litt med ro. Så jeg har tatt det rolig, gått lette turer og pustet som en hval med den største selvfølge. Hodet har trengt avkobling i skog og mark, og jeg tror faktisk kroppen har hatt godt av det også.

Jeg velger å være åpen om mine spontanaborter.

Jeg skrev første del av dette innlegget ganske nøyaktig for et år siden, men så la jeg det til side. Ville heller dele det når jeg var gravid igjen og hadde fått alt på avstand. Men slik ble det jo ikke. Og det har vært ganske slitsomt å være så redusert og skulle late som ingenting etter andre runde. Livet er likevel uperfekt, så hvorfor late som noe annet!

Jeg har kjent på sorgen, tapet og savnet, og jobber meg gjennom det som kommer opp av følelser. Etterhvert kan jeg gi slipp og gå videre en erfaring rikere.

Jeg sender noen tanker til alle mammaer der ute som har opplevd å miste. Og så kjenner jeg på en sterk takknemlighet for den friske og sprell levende datteren min. Og håper at dere andre også får oppleve det <3

For deg som har gjennomgått en spontanabort anbefaler jeg å høre Podcasten til Foreldrerådet – episoden “Spontanabort med overlege Thorbjørn Brook Steen”. Denne synes jeg var god å høre på da den gir et informativt og realistisk bilde av spontanabort.
Vil du lese litt fakta finner du mer her.

6 thoughts on “Å miste noen du aldri har møtt…

  1. Mari Børset

    Så fint og ærlig du skriver om et tøft og sårt tema. Du er modig som deler, og det er et kjempeviktig bidrag i å motkjempe tabuet som jeg tror mange som har vært i, og er i lignende situasjoner kjenner på.

    Jeg kjenner meg også veldig igjen i mye av det du skriver, etter 5 mislykkede prøverørsforsøk hvor man svever mellom håp og tro på framtida i det ene øyeblikket, til sorg og fortvilelse i det neste. Livet er en tøff karusell, og som du skriver er det noen ganger godt å ta av seg maska og snakke litt mer sant om livet! Livet er uperfekt, og vi har alle våre ‘ting’ i ryggsekken.

    God klem fra meg!

    1. Lilly Kolmann Post author

      Tusen takk Mari <3

      Hvis vi alle er mer åpne om livets berg og dalbane, kanskje nedturene kan bli litt mindre ensomme.

      Jeg velger å tro at etter tøffe tider kommer noe bedre rundt neste sving. Og at det gjelder oss alle!

      Jeg heier på deg, synes du er kjempetøff!
      Stor klem :-*

  2. Ina Bråten

    Kjæreste Lilly
    For et fantastisk mot du har som deler dette med andre!!
    Jeg har heldigvis ikke mistet noen av mine barn (prøvde i minst 7 år å få #2), men har venner som har mistet sine, alt fra 6-8 uker på vie til 38 dager gamle. (og flere imellom der).

    Dette bringer frem både tårer og glede hos meg og jeg er utrolig stolt av deg.

    Du deler faktisk en del av livet ditt som kan være til både hjelp, støtte og informasjon for andre, så tusen takk for ennå mer forståelse.

    Å få barn er ingen selvfølge

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.