Jeg innså til min store overraskelse her forleden at andre gjerne tror jeg er god til å lage mat.
Kanskje er det fordi jeg er over gjennomsnittlig opptatt av kosthold og helse. Eller kanskje fordi jeg kun bruker rene råvarer og i tillegg elsker å fermentere. Men selv om jeg er interessert i – og glad i mat, er jeg selvmotsigende nok ikke den som er mest glad i å lage maten.
I utgangspunktet har jeg i årevis hatt stor aversjon mot å lage mat.
To tiår med spiseforstyrrelser gjorde sitt til at jeg følte jeg allerede hadde brukt nok av livet mitt på tematikken mat. I tillegg har jeg alltid hatt skyhøye krav til egne prestasjoner. Så siden jeg ikke er født gourmetkokk anså jeg meg automatisk som ikke kvalifisert til matlaging og la hele opplegget på hylla. Det ble rett og slett for overveldende å skulle starte med matlaging når jeg forventet å prestere på lik linje som erfarne matkunstnere fra dag en.
Likevel har jeg lært å få i meg sunn og næringsrik mat.
Og det selv om den kanskje ikke ser særlig kunstnerisk ut utseendemessig. Jeg har hatt mere fokus på innhold kontra utseende. Overraskende nok har jeg innsett at hvis jeg senker «Jamie Oliver-kravene» KAN jeg faktisk lage mat, i alle fall på lik linje med de fleste.
Jeg styrer unna diverse som ferdigmat, raffinerte karbohydrater og hvitt sukker, men utover det er jeg hverken bedre eller dårligere enn andre på selve matlagingen. Jeg har et relativt lite utvalg av kokebøker, men kan vel telle på en hånd hvor mange av de oppskriftene jeg har vært innom. Jeg åpner, ser og klapper igjen! Så mange ingredienser… Jeg mangler alltid minst 3! Dermed gjør jeg som vanlig, dvs gjør det beste ut av det jeg har tilgjengelig og smeller sammen noe som er godt nok! Næringsrikt er det i alle fall, det er det viktigste. Og så lenge datteren min på 2 år spiser det tar jeg det som et godt tegn.
Skal vi kose oss hjemme med litt mer kreative og tyngre retter, er det samboeren som slippes løs på kjøkkenet. Da hagler det gjerne med både biff, gryter og tilbehør. Får jeg lyst på noe søtt, hiver jeg litt råkakao, dadler, kokosolje og hva jeg enn måtte finne i kjøkkenskuffen min oppi en blender og smaker meg frem til noe jeg synes er godt.
Du trenger hverken være kokk eller spesielt god til å lage mat for å spise sunt.
Det viktigste er at du bare begynner. Hold deg til matvarer som er en ingrediens i seg selv. Og hvis det blir for utfordrende å vinke helt farvel til ferdigmat, så begynn der du er. Er det èn eller flere matvarer du vet ikke er bra for deg? Enten det er helsemessig eller triggermessig, så begynn der.
Det tar 21-30 dager å endre en vane, så å skulle snu alt på hodet samtidig er ikke realistisk.
Bytt ut matvaren med en annen og bedre variant. Eller tilsett en ny og bedre matvare, så blir det mindre plass til den dårligere gamle. Holder du fokuset på den lille endringen hver dag så vil du etter hvert se resultat. Og da kan du også bli motivert til å endre en ting til. Og så enda en.
Du trenger ikke kunne og vite alt for å gjøre noe godt nok. Du må bare begynne og ta valg ut ifra det du vet og kan. Gjør det enkelt! Og gjennomførbart.
En typisk middag laget av meg er linsepasta, kjøttsaus og fermentert surkål.
Pastaen er kjøpt og fiks ferdig, trenger bare kokes. Kålet har jeg stående i kjøleskapet siden jeg jevnt fermenterer noe. Fint for mage og tarm, og ypperlig fordøyelseshjelper. Pastasausen er en salig blanding av elgkjøtt, krydder, frosne grønnsaker, kokt kraft, bønner og hakkede tomater. Kjørt i stavmikser. Kanskje ser det litt kjedelig ut, men godt er det i alle fall, både for smaksløkene og helsa. Er jeg riktig i slaget kliner jeg til med en salat også. Kun med det jeg finner tilgjengelig i kjølskapet.
Forarbeidet her er den kokte krafta og den fermenterte kålen. Har du ingen av delene, så er de øvrige ingrediensene mer enn bra nok. Jeg hadde heller ikke hjemmelaget kraft og surkål i kjøleskapet for 10 år siden. Men jeg har det nå – fordi jeg begynte et sted 😉